Historiker Johanne Bergkvist trekker inn et perspektiv i debatten om romfolk og tiggere mange skygger unna. Det gjelder vår nære historie med kriminalpolitikk mot fattigdom og den norske stats behandling av sine minoriteter.
Mitt intervju med Bergkvist ble publisert i Nettavisen lørdag og utløste straks debatt i kommentarfeltet: "Det er sikkert fint å få spalteplass som historiker, men dette handler om et nåværende problem", skriver én. "Dette handler ikke om løsgjengeri, det er kynisk utnyttelse og slaveri", skriver en annen.
Les saken her: - Historieløs tiggerdebatt
Bergkvists brannfakkel er at hun trekker tråder fra forslaget om tiggeforbud nå til "Sigøynerparagrafen" som ble opphevet i 1956 og Løsgjengerloven som ble opphevet i 2006. Dette er paragrafer med en mørk historie. "Sigøynerparagrafen" har for eksempel en klar kobling til norsk og tysk raseteori og til nazistenes konsentrasjonsleire.
Les også: Forslag om oppheve Løsgjengerloven
I fjor, 70 år etter jødedeportasjonene, var det tid for å minnes hvordan 772 jøder ble deportert fra Norge, hvorav 34 tilbake i live.
Mindre kjent er det hvordan "Sigøynerparagrafen" bidro til å sende norske romfolk i nazistenes hender allerede i 1934. Da nazi-Tyskland for alvor satte i verk sin endelig løsning, ble den norske gruppen av romfolk hardt rammet. Av en gruppe på 68 norske romer ble 56 menn, kvinner og barn drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Kun tolv overlevende er kjent.
Nå før stortingsvalget går debatten høyt om utenlandske romfolk på tiggerferd til Norge og hvorvidt vi bør innføre et generelt tiggeforbud eller regulere tiggingen. Et tiggeforbud må nødvendigvis gjelde alle, men det er ikke tvil om hva som har aktualisert spørsmålet. Det er ikke julegryta til Frelsesarmeen, for å si det sånn.
Både i norsk og europeisk sammenheng er romfolket en minoritet. Europarådet har en rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Denne inngår som en integrert del av den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene. Norge har ratifisert konvensjonen, som blant annet gir "personer som tilhører nasjonale minoriteter retten til likhet for loven og til lik beskyttelse av loven. I denne forbindelse skal enhver diskriminering basert på tilhørighet til nasjonal minoritet være forbudt".
Det går ikke an å diskutere tiggeforbud i Norge løsrevet fra historien om norske myndigheters kriminalpolitikk mot fattigdom og behandlingen av minoriteter, mener altså Johanne Bergkvist.
Hun driver med forskning og formidling ved Byarkivet i Oslo og har blant annet gått tiggingens historie og rom- og romanifolkets norske historie nærmere etter i sømmene.
Her er noen av hennes artikler:
Fattigdom før og nå
"En endelig løsning på taterplagen". Om Oslo fattigvesen og rasehygiene
Mitt intervju med Bergkvist ble publisert i Nettavisen lørdag og utløste straks debatt i kommentarfeltet: "Det er sikkert fint å få spalteplass som historiker, men dette handler om et nåværende problem", skriver én. "Dette handler ikke om løsgjengeri, det er kynisk utnyttelse og slaveri", skriver en annen.
Les saken her: - Historieløs tiggerdebatt
Bergkvists brannfakkel er at hun trekker tråder fra forslaget om tiggeforbud nå til "Sigøynerparagrafen" som ble opphevet i 1956 og Løsgjengerloven som ble opphevet i 2006. Dette er paragrafer med en mørk historie. "Sigøynerparagrafen" har for eksempel en klar kobling til norsk og tysk raseteori og til nazistenes konsentrasjonsleire.
Les også: Forslag om oppheve Løsgjengerloven
I fjor, 70 år etter jødedeportasjonene, var det tid for å minnes hvordan 772 jøder ble deportert fra Norge, hvorav 34 tilbake i live.
Mindre kjent er det hvordan "Sigøynerparagrafen" bidro til å sende norske romfolk i nazistenes hender allerede i 1934. Da nazi-Tyskland for alvor satte i verk sin endelig løsning, ble den norske gruppen av romfolk hardt rammet. Av en gruppe på 68 norske romer ble 56 menn, kvinner og barn drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Kun tolv overlevende er kjent.
Nå før stortingsvalget går debatten høyt om utenlandske romfolk på tiggerferd til Norge og hvorvidt vi bør innføre et generelt tiggeforbud eller regulere tiggingen. Et tiggeforbud må nødvendigvis gjelde alle, men det er ikke tvil om hva som har aktualisert spørsmålet. Det er ikke julegryta til Frelsesarmeen, for å si det sånn.
Både i norsk og europeisk sammenheng er romfolket en minoritet. Europarådet har en rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Denne inngår som en integrert del av den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene. Norge har ratifisert konvensjonen, som blant annet gir "personer som tilhører nasjonale minoriteter retten til likhet for loven og til lik beskyttelse av loven. I denne forbindelse skal enhver diskriminering basert på tilhørighet til nasjonal minoritet være forbudt".
Det går ikke an å diskutere tiggeforbud i Norge løsrevet fra historien om norske myndigheters kriminalpolitikk mot fattigdom og behandlingen av minoriteter, mener altså Johanne Bergkvist.
Hun driver med forskning og formidling ved Byarkivet i Oslo og har blant annet gått tiggingens historie og rom- og romanifolkets norske historie nærmere etter i sømmene.
Her er noen av hennes artikler:
Fattigdom før og nå
"En endelig løsning på taterplagen". Om Oslo fattigvesen og rasehygiene