Meldingen om at motstandshelten Gunnar "Kjakan" Sønsteby (94) hadde gått bort nådde meg mens jeg satt i Oslo tinghus og fulgte rettssaken mot terrortiltalte Anders Behring Breivik.
På storskjermen foran meg ser jeg det runde, uttrykksløse ansiktet til tiltalte stirre tomt foran seg mens en av de overlevende ungdommene fra Utøya gir sitt dramatiske vitnemål. På netthinnen ser jeg et annet ansikt - et markert hakeparti og oppmerksomme øyne. Det tilhører Sønsteby, og jeg minnes et møte og et intervju med ham i hans hjemby Rjukan for flere år siden.
Begge har de - med ulikt fortegn - skrevet seg inn i historien om Norge, og i presserommet i rettssal 227 på tinghuset gjør jeg meg noen refleksjoner over disse motpolene. Den ene kjempet for demokratiet, den andre mot. Begge gjorde de seg bemerket med våpen og eksplosiver, den ene i forståelse og på oppdrag fra norske myndigheter i eksil, den andre trolig ikke på oppdrag for andre enn seg selv. Uskyldige liv gikk tapt i motstandskampen mot tyske okkupanter og NS. Det er også en del av bildet, og det er ikke vakkert. Når det gjelder Breiviks "krig" er det kun uskyldige liv og ingen gevinst. Det er groteskt. Sønsteby står for meg som en verdig representant for alle i hans generasjon som nektet å bøye seg da landet ble okkupert av ytterliggående krefter og på en eller annen måte gjorde en innsats for den friheten vi i dag nyter godt av. Vi står alle i gjeld til dem. Breivik forakter i mine øyne de samme verdiene. Han vil etter eget utsagn bygge en ideologisk bro fra nazismen til det han kaller militant nasjonalisme og som jeg vil kalle nyfascisme. I hans hode har Europa ikke hatt ekte demokrati siden Hitler.
Gunnar Sønsteby var ikke en person som framhevet seg selv og sin egen innsats. I intervjuer og i foredrag trakk han fram mange andre og minnet også om de mange "usynlige" støttespillerne som motstandsfolkene var avhengige av for å lykkes. Men han forsto absolutt betydningen av det han var med på, og jeg tror han så på seg selv som en budbringer og et tidsvitne som kunne fortelle nye generasjoner hva som sto på spill.
En kikk på de sosiale mediene i dag viser at den 94 år gamle motstandsheltens bortgang ikke går upåaktet hen. Veldig mange vil gi uttrykk for takknemlighet, og det er oppløftende å se at så mange - også av de unge - ser hva Kjakan representerte. "Vi er et fritt folk, men de frihetene og de rettighetene Kjakan kjempet for, må forsvares og ikke tas for gitt", skriver en på Twitter.
Takk for at vi er frie mennesker, Kjakan
— Caroline M. Hauge (@CarolineMHauge) May 10, 2012
"#RIP Gunnar #Kjakan Sønsteby! En hel nasjon er deg evig takknemlig for det du har gjort for vårt kjære Norge", lyder en Twitter-melding fra Tom Andre Brenna.
"Er det en ting Kjakan har lært meg er det at frihet ikke er gratis", skriver Trude Hansen.
Min favoritt der ute på de sosiale mediene er denne, som blant andre Christian Fougner har formidlet:
Hvil i fred Gunnar Sønsteby. Nå må vi klare oss selv. (sitatet hentet fra en Face-kompis.) #Kjakan
— Christian Fougner (@ChrFougner) May 10, 2012
TL
8. mai avduket finansminster Sigbjørn Johnsen på vegne av regjeringen en statue på Rjukan av motstandshelten Gunnar Sønsteby laget av Per Ung. "Frihetskjemper" står det passende på sokkelen. To dager senere kom meldingen om at Sønsteby hadde gått bort. Bildet er tatt av Egil Stensrud, Rjukan Arbeiderblad. Gjengitt her med tillatelse.