Etter ti år i Norge er Nedas (11) frykt for å bli kastet ut av landet større enn noen gang.
I en tekstmelding til en av sine støttespillere, Tine Poppe, satte den snart tolv år gamle Neda Ibrahim onsdag ord på noen av sine tanker etter en nervepirrende påske. Politiet kom og hentet faren, og familien fikk beskjed om at nå forberedte man utsendelse. Neda og familien trodde han ville bli sendt ut av landet der og da, men det skjedde ikke. I stedet fikk han vende tilbake til familien på Dale asylmottak utenfor Sandnes - med meldeplikt. Nå venter den palestinske familien på seks på at politiet når som helst skal komme og hente dem.
«Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt og rive meg fra røttene mine. Kaste meg ut til et annet land jeg ikke hvet noe om», skriver Neda i diktet hun tekstet til Poppe.
«Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg.
Jeg liker Norge som jeg liker moren min.
Norge har lært meg opp.
Jeg gikk på barnehage her og etter det på skole.
Der har jeg lært, tegnet og lekt med mine venner.
Jeg er et tre som har blitt plantet her,
jeg har pustet inn Norges luft og drukket av Norges vann.
Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt
og rive meg fra røttene mine.
Kaste meg ut til et annet land jeg ikke hvet noe om».
Les hele saken i Nettavisen her
I en tekstmelding til en av sine støttespillere, Tine Poppe, satte den snart tolv år gamle Neda Ibrahim onsdag ord på noen av sine tanker etter en nervepirrende påske. Politiet kom og hentet faren, og familien fikk beskjed om at nå forberedte man utsendelse. Neda og familien trodde han ville bli sendt ut av landet der og da, men det skjedde ikke. I stedet fikk han vende tilbake til familien på Dale asylmottak utenfor Sandnes - med meldeplikt. Nå venter den palestinske familien på seks på at politiet når som helst skal komme og hente dem.
«Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt og rive meg fra røttene mine. Kaste meg ut til et annet land jeg ikke hvet noe om», skriver Neda i diktet hun tekstet til Poppe.
«Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg.
Jeg liker Norge som jeg liker moren min.
Norge har lært meg opp.
Jeg gikk på barnehage her og etter det på skole.
Der har jeg lært, tegnet og lekt med mine venner.
Jeg er et tre som har blitt plantet her,
jeg har pustet inn Norges luft og drukket av Norges vann.
Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt
og rive meg fra røttene mine.
Kaste meg ut til et annet land jeg ikke hvet noe om».
Les hele saken i Nettavisen her
