Jeg leser i avisa at Kåre Virud (70) - en sjuende far i det norske blueshuset - tirsdag skal spille hele debutplata Barbeinte engel på Rockefeller og innser at jeg med min kveldsvaktuke går glipp av et musikkhistorisk «Hvor var du da…»-øyeblikk. I stedet hamrer jeg ned noen ord her og leter opp Notoddens store sønn på strømmetjenesten (skulle selvsagt hatt ham på vinyl). Jeg får et gjenhør med en stemme og et gitarspill som åpna noen øreganger og et ungt sin i nabobygda i sin tid. Det er 40 år siden debutplata, og på den tida hadde ikke jeg oppdaga Virud, men tromma takten til Visvas´ rocka barneplate Retningsviser. Men rundt sju år seinere må det ha vært, da kjellerbandet Basement News (vi ble værende i kjelleren, så derfor har du aldri hørt om oss) hadde en av sine øvinger i bomberommet under gymsalen på Bø ungdomsskule og gitarist og vokalist Håvard kom andpusten inn med plata Stein Regn, da oppdaget jeg for alvor Virud. Vi hadde hatt ham på repertoaret allerede, men uten at jeg som trommis hadde tenkt så mye over det. Det var Viruds tolkning av Chuck Berrys Johnny Be Good - Ola e god, som i Viruds språkdrakt finner sted «Et stykke inni landet inni Telemark, innimellom furutrær og stein og bark», der bondegutten sitter under et tre og spiller etter rytmene fra NSB. Omtrent som Johnny altså, bare at han bodde dypt inne i Louisina. Gitarriffet og skarptrommeslaget som sparker låta i gang vibrerer ennå i tommehinnene mine. Virud hadde jo - i tillegg til å skrive egne låter - leita opp klassikere fra rock- og blueskatalogen og gitt dem sitt stempel. For eksempel Ola Thons kafe (offisielt Ola Tungs kafe), som i The Coasters originalversjon heter Smokey Joe´s Cafe.
Sånn i bakspeilet ser jeg på Virud som en misjonær for amerikansk populærmusikk i Norge generelt og det indre av Telemark spesielt. Mange lokale musikere og band med tolvtaktere på repertoaret kan spore røtter tilbake til denne bluesmyllarguten, tror jeg. For oss i kjellerbandet i Bø den gangen var han en stor inspirasjonskilde og en musikalsk døråpner.
På nevnte Stein Regn hadde Virud slått seg sammen med Jan Erik Vold og gitt seg i kast med Bob Dylan - på norsk. Det må ha vært et av norsk rocks mest vågale tolkningsprosjekter, men de to landa fjellstøtt, det vil si i beste småskeive Dylan-ånd. Vi prøvde oss på åpningssporet, Damer i regn, husker jeg. Originalen var selvsagt fra Blonde on Blonde-albumet. En standard blueslåt, men ikke så enkelt å covre coveret likevel. Jeg tror heldigvis ikke det finnes noen opptak av oss. Viruds og Volds og Telemark Blueslags tolkning av Rainy Day Women derimot - og resten av Stein Regn - er det fremdeles verdt å lytte til.
Så lykke til på Rockefeller i morgen, Virud!
Trond
(Bildet til denne bloggposten er hentet fra min analoge katalog og er tatt på Huset i Bø en gang på 80-tallet.)
For unge lesere: Lytt til
Kåre Virud – Damer I Regn